På Nettavisen.no kunne vi i dag lese at Carl I Hagen mener at den sittende regjeringen, utgått fra hans eget parti FRP og Høyre, er tafatte fordi de ikke har innført visumplikt for alle utenom EØS, og at de ikke er i gang med å bygge norske asylmottak i Tyrkia.Bildet av Carl I. Hagen er hentet fra Wikipedia

Det er intet mindre enn oppsiktsvekkende, siden han selv, da han satt som leder i partiet, la ned mye tid og arbeid i å ekskludere medlemmer som stod for «mer ekstreme» meninger, og ytret dem offentlig, enn det sentralstyret i partiet følte var sømmelig. Det arbeidet han da gjorde var helt sikkert nyttig, og på sin plass. Men det blir jo da noe spesielt når han selv kommer med uttalelser nå, som garantert ville fått ham ekskludert fra partiet på 90-tallet.

Nå er det forsåvidt positivt at vi nå har et annet klima for å diskutere disse sakene nå, enn det gjeldende klimaet på 90-tallet. Og jeg mener at tiden nå må være moden for å tenke helt nytt i forhold til asyl-instituttet i sin helhet. Dagens ordning for å håndtere asylanter er tross alt tilpasset den kalde krigen, og er først og fremst beregnet på øst-europeiske dissidenter og avhoppere, som skulle ha muligheten til å få en trygg havn i vesten. De fleste skjønner nok hva jeg mener, når jeg sier at situasjonen i dag er ganske annerledes. Og jeg mener at det da må være på sin plass å se på om det kan være andre måter å håndtere asylanter på. Men hva i allverden får Carl I. Hagen til å tro at Tyrkia vil være interessert i å la norske myndigheter bygge asylmottakene sine på Tyrkisk grunn? (Selv om norske myndigheter selvsagt vil måtte ta regningen for det.)

Norge har da andre steder å bygge asylmottak, og også mer langvarig oppbevaring av mennesker på flukt, uten at vi må benytte andre lands territorier. På Svalbard, f.eks. står jo f.eks. Ny Ålesund nærmest ubrukt. Denne landsbyen må kunne oppgraderes, slik at den kan benyttes til isolert, men også verdig, innlosjering av mennesker som er på flukt fra krig. Det er jo meningen at disse skal returnere når krigen er slutt, så det er jo ikke snakk om permanent bosted. Fordelen med en slik løsning vil være at slik innlosjering vil være uinteressant for velferdssøkere, og personer med andre motiver for å komme enn at de søker en «trygg havn». Dette må jo i så fall gjøres på en ordentlig måte, med moderne boliger, og rekreasjonsmuligheter. Utdannelse og kursing i «hvordan gjenreise et samfunn som er herjet av krig», må jo også være nyttig, og bidra til å motivere til hjemreise, når dette igjen er trygt.

På den annen side, er det et problem i den vestlige verden, at vi får for få barn, til å opprettholde velferdsgodene. Ihvertfall påstås dette, støtt og stadig, i forbindelse med pensjonsreformer. Jeg har noen synspunkter på dette, også, som jeg tenkte å lage et annet innlegg om, i nær fremtid. For det er ikke nødvendigvis riktig at vår generasjon kommer til å leve lenger, enn foregående generasjoner. Men la oss her anta at dette stemmer. Da vil vi i så fall være helt avhengig av arbeidsinnvandring til vesten, hvis vi skal klare å opprettholde en stor nok arbeidsstyrke, til at vi kan opprettholde dagens velferd.